GRAND SLAM SEILTE SIN EGEN SJØ
Det vil skje en atomkrig. Det har vært nære på. Flere ganger. Selve bombene er ikke det største problemet, den overlever Grand Slam sannsynligvis. Problemet er alt det bombene kaster opp i atmosfæren og som skygger for sola; støv og tykk røyk. I årevis. Norge vil få det som heter det samme som en hest: Atomic Winter. Snittemperaturen går ned 10 grader. Evig vinter.
Det nest mest fascinerende er det faktum at 99 % av alle atombomber er på den nordlige halvkule. Kun Australia og noen slengere av ubåter fra klubben er sør med noe som ligner på et arsenal.
Det mest fascinerende er det faktum at vinden aldri passerer ekvator. Det er ett vindsystem nord for ekvator, et annet sør. Ingen interaksjon, ingen vindstrømmer passerer beltet.
Grand Slam har i sin visdom trukket følgende slutninger:
1. Atomic Winter vil kun være en realitet på nordlige halvkule. Støv og dritt vil være i atmosfæren nordpå. Det er ingenting som vil skygge for sola i sør.
2. Vi må lære å seile. Eneste sjanse for å overleve de etterfølgende konsekvensene av en atomkrig er å gjøre som akevitten – krysse ekvator.
Det var en herlig lørdag. Rett før alle skulle ha ferie var det en hetebølge. Vi satt i skyggen hos Bærum Seilforening og fikk instruksjoner av Sander, som motbeviste alle fordommer mot seilere fra denne kommunen. Vi var Espen, Thomas, Tor Henrik, Arne og Morten.
Vår seilbåt var en optimistjolle. En pram med flat baug. En båt med aldersgrense på 15 år. Oppad.
Vi lærte å montere båten, og vi klarte å sjøsette uten for mye trøbbel. Da vi ble fortalt at alle andre båter har vikeplikt for en seilbåt steg selvtilliten til topps i masten. Colorline skulle få svinge unna ja. Så lå vi der og klarte å ligge noenlunde rolig hvor vi ble fortalt. Mulig fordi det var vindstille. Knapt et vindpust. Like fullt: Vi lærte å seile med vind, mot vind, på tvers av vind m.m. Fra Sarbuvollen skulle vi seile rundt Torvøya som trening før regattaene. En runde på under 2 km. Etter 45 minutter var vi halvveis. Sander tauet oss inn.
Under trening rente Thomas Morten i senk. Det er noen mangler i reglene om vikeplikt om at alle båter har vikeplikt for en seilbåt.
Så var vi på startstrek. Den følelsen når vinden tar tak i seilet: Ubetalelig.
Veldig moro, og seiling med optimist var rimelig intuitivt.
Vi seilte tre regattaer. Startstreken var også sluttstreken. Vi skulle rundt to bøyer som lå lenger ut. Svinge babord rundt begge.
Alle fikk sine minutter med suksess. Torstein aka Morten vant første regatta, Thomas andre og Arne tredje. Spiller ingen rolle det, regatta er som en fotballserie, enkeltkamper med seire er bare for at fansen skal ha noe som ligner et håp. Pissing i buksa. Det som teller er å prestere over tid, være konsistent. Konsistent på en bra måte da, hjelper ikke å være konsistent the Tor-Henrik way, men mer som Arne og Espen. Tabellen lyver ikke:
| NAVN | 1. REGATT | 2. REGATT | 3. REGATT | TOTALT | PLASSERING |
| Arne | 3 | 2 | 1 | 6 | 1 |
| Espen | 3 | 3 | 2 | 8 | 2 |
| Morten | 1 | 4 | 4 | 9 | 3 |
| Thomas | 4 | 1 | 5 | 10 | 4 |
| Tor-Henrik | 5 | 5 | 3 | 13 | 5 |
Så sykla vi derfra, vi fem guttene. Til grensen mellom Fornebu og Snarøya. For å bade og drikke øl i hetebølgen.
Når vi kom dro de rike hjem. For hetebølgen som hadde vart i 2 uker sluttet der og da for sommeren 2020; mellom vår seiling og vår bading. Det blåste sykt opp, Oslofjorden gikk hvit og det kom en vegg av regn. Vi slo fast at vi hadde fått jollene opp i plan om konkurransen hadde startet 2 timer senere.
Vi flyttet oss vi også. To ganger flyttet vi oss to meter etter matematiske beregninger av Arne. Gir oss ikke så lett. Så når vi forlot svabergene var det ikke fordi det regnet, vi var tomme for øl.
Vi drakk videre på Sjøflyhavna kro, og spiste burgere som ikke hadde gjort skam på noe gjennomsnittlig sted i Syden. Så syklet vi hjem.
Det var en fin dag.