Oslo by er stengt og gjengen i GS kan ikke lenger møtes. Arrangør ønsket derfor at vi ble med på en av årets store trender, virtuelle løp.
Ikke godt mottatt i gruppen.
Flere valgte enkelt og greit å la dørstokkmila vinne, andre stramma skoa og stod i det.
«Faen ta deg for at jeg må ut å løpe nå Tor Didrik. Helvete! Jeg løp 5 km først bare for å komme til startstreken.»Thomas
For Arne slo meldingen om løping 5 km ned som en bombe.
Aldri i sitt liv har han vært i verre løpeform enn akkurat nå.
Det første som slo han var at han kunne kompensere for elendig form ved å løpe i nedoverbakke.
Det andre var at han ville unngå asfalt.
Hans prefererte underlag for løping:
VannMyrMadrass, type stor som vi kalte tjukkas i gymtimen på barneskolen.SandGrusGressKirkegårdAsfalt Uansett, lengste bakken han visste om i Oslo-området går ned fra Tryvann. Bakdelen er asfalt.
Problemet: knærne tåler ikke asfalt. Løsning: grusvei fra Tryvann og ned til Sørkedalen.
Nytt problem: transport, komme seg opp til Tryvann og deretter komme seg hjem fra Sørkedalen.
Han slo ideen om Tryvann fra seg.
Nedfarten fra Brekke og langs Akerselva ble vurdert, men funnet for hardt.Det er vel stort sett asfalt der også.
Distanseløping i vann og på tjukkas fungerer dårlig.
Å finne en strand med nedoverbakke eller et sandtak som er 5 km langt er umulig.
Løping på grus er eneste alternativ. Hvor er det grus? Jo, i marka.
Personlig mål før løping for Arne: komme under femogtjue blank, altså en kilometertid på under fem minutter.Han beveget seg til Sognsvann og videre opp og litt forbi Ullevålseter.
For sikkerhets skyld hadde han en løpeklokke på venstre arm, en smartklokke på høyre og mobilen i bukselomma.
Alle enheter klare for å registrere løping. Spotify ble innstilt på en spilleliste som hadde låter med 180 bmp.
Løpingen startet, musikken var jævlig, 180 bmp i nedoverbakke er vanskelig å oppnå.
Den første kilometeren går ganske bratt nedover, tempo 4:16 første kilometer. Kroppen føltes god ut.
Da han gikk oppover samme løype som han skulle løpe ned var han klar over at det kom et «flatt» strekke før videre nedstigning.
Det han ikke registrerte da han gikk opp var de falske flatene som møtte han da han løp nedover.
Arne forsøkte å la rytmen på 180 bmp finne meg, men det begynte å bli seigt.
Kilometertiden økte til 5:15 på den andre kilometeren.
Han begynte å bli bekymret for skjema til femogtjue blank, det ble hardere å holde beina i gang.
Rytmen begynte å forsvinne selv om det dundret 180 bmp fra øretelefonene.
Etter ca 7-800 meter på km tre begynte nedoverbakken igjen. La beina gå.
Km-tid på den tredje kilometeren ble lik som km 2, 5:15. Målet om under femogtjue blank begynner å svinne.
På kilometer nummer fire begynte kroppen å si at dette ikke er spesielt kult.
Lang nedoverbakke hele veien, men det var ikke høyere km-tid enn 4:50.
Kan det gå da, skal det ikke være mulig å komme under 25:00.
Siste kilometer. Skosålen under venstrefoten har krøllet seg, lårene verker og knærne skriker holdt, stans og stopp din idiot for hvert steg.
På siste strekning langs vannet var det langt flere folk enn tidligere i løypa. Turfolk med barnevogner som helst går fire i bredden eller mer der det er mulig.
Hva skjer når slike grupper møtes, det blir kø. Smidig og lett som et betongelement fikk Arne manøvrert rundt og gjennom/mellom en slik gruppe.
Sluttspurten var ikke-eksisterende og siste kilometertid ble 5:29, han sprakk som skjemaet til 25:00.
Sluttid ifølge Strava: 25:06.
Dagen etter var det umulig for han å gå i trapper, Arne sleit med å gå ned på huk og først tre dager etter løpet var han tilbake til normalen i beina.
«Det var kjempegøy.»
Fredrik lot seg ikke stresse av masse planer han la henda på ryggen, tok seg en rolig rusletur og kontrollerte inn til et sikkert poeng.Stabilt.
Even har sendt inn følgende referat fra sin løpetur:
I går tok jeg fatt på utfordringen. Jeg planla ruta og satte i vei. Når jeg kom frem til planlagt sluttdestinasjon stod det 3 km fremfor 5… så da var det bare å improvisere. Jeg fant en sti med vått og sølete underlag, etterhvert traff jeg også på jernbaneskinner da jeg skulle ta en snarvei. Dette kombinert med at jeg hadde planlagt en rute med mange oppoverbakker. Når jeg det gjensto 300 meter kom jeg til å møte en gammel bekjent, så da ble det med 4,7km med den sterke tiden på 59 min. I frykt for å bli diskvalifisert og ende opp med 0 poeng la jeg ut på ny tur i dag med en sliten, støl og tung kropp (den er som regel alltid tung da). Igjen ble turen godt planlagt og nå godt inspirert av Fredrik sin downhill-løype. Jeg løp sognsvann, tåsen og videre mot Ullevål. Og det var nettopp ved Ullevål at jeg oppdaget noe pussig… min Strava er satt opp med Miles istedet for KM! Jeg tok et par kjapp søk på miles vs. km på telefon og vipps så var 3 miles plutselig 5 km 🙂 Det er deilig å komme seg ut 🙂
Arrangør håper ikke Even er kartleser når tyskerne kommer.
Undertegnede kjøpte seg et par lynraske karbonsko fra Adidas og kunne dermed fly inn til en kontrollert seier på øvelsen.
Takk til alle som ville være med.
Poeng 5 km solorace.
Tor-Henrik – 20:52 – 6 poeng
Thomas – 25:11 – 4 poeng
Arne 3 25:50 – 3 poeng
Even 37:30 – 2 poeng
Fredrik – 45:06 – 1 poeng*
*Ikke registrert i resultatlisten, men sekretariatet har godkjent innrapportert resultat.